Natten, en tid for tanker

Når man jobber innenfor mitt område så er det ikke uvanlig å måtte jobbe om natten, det kan faktisk sies å være like normalt som at en kontorjobb stort sett utarter seg på dagtid.
Mitt stikkord er helsevesenet... 


Men her sitter jeg da, på jobb, midt på natten, aleine. Men sant skal sies, mørket, stillheten, roen - den er unik, den er fredelig og det er intet mas om å gjøre det ene og det andre. Her er det bare meg og barnet jeg vokter over, og ser til at har det bra, men barnet sover godt og trygt i sin seng, ergo det er bare meg og mørket.

Men etter mange netter med jobb så har jeg etterhvert innsett at natten er en tid hvor man tenker mye, alt fra hva som har skjedd på dagtid, hvilke nyheter media har spredd info om, kanskje har man vanskelige tider selv? Tanker er iallefall det som er felles, innholdet i tankene kan være like forskjellig som havet og ørkenen.

I natt vandrer tankene om masakeren som utspilte seg på Utøya, tankene er selvsagt mange av de samme om igjen, og om igjen.
Men jeg kjenner en person som befant seg midt i dramaet på Utøya, jeg prøver forgjeves å forestille meg hva vedkommede faktisk har opplevd, men det er ikke fysisk mulig og forestille seg. Det er like uvirkelig som når man leser en roman basert på ren og skjær oppfinnsomhet, nettopp for det er så surrealistisk.

Alle de menneskene, unge mennesker som virkelig var engasjerte spirer for fremtiden, barn som knapt hadde fått startet livet, voksne mennesker som var med på å bidra til den yngre generasjon i form av lærdom, samhold og ikke minst trygghet.
Hvordan kan ett eneste menneske forvolde så masse skade mot uskyldige mennesker som prøver å gjøre en forskjell, som gir landet vårt ett fremtidshåp?
Hvordan kan ett menneske bli så sykt som vedkommede, som forvoldte alle disse drapene, jeg vet iallefall en ting! Denne mannen er ikke en gang verdt å nevne med navn, helt ærlig - slike mennesker er virkelig ikke verdt noe.. Selv lopper og amøber har større rett på livet en mennesker som er så tvers igjennom ondskapsfulle.

Men ting er gjort, og menneskeliv er gått tapt i denne tragedien - man kan ikke gjøre noe for å reversere det som allerede er gjort.
Selv tenker jeg at jeg hater ikke denne mannen, for hat avler bare mer hat, og hat kan gjenspeiles i ondskap, det blir bare en ond sirkel som vil gå igjen og igjen og igjen.
Jeg mener det er bedre og lære av det som er skjedd, slik at det kanskje kan forhindres og skje igjen, og det er bedre og ikke gi terroristen den oppmerksomheten han søker.

For oppmerksomhet er noe han ønsker og vil ha, er det ikke da bedre og fryse vedkommede ut av samfunnet? Enn å gi han oppmerksomhet, for det er nettopp det han søker - all oppmerksomhet vil jo tilsi en seier for han..
Det er heller ikke rett og skulle ønske at han skal få dødsstraff. Dødsstraff, har dere noen gang egentlig tenk over hva det innebærer?
Det vil si en rask og lettvind retrett fra denne verden, ved hjelp av henging eller en injeksjon med innsovningsmidler i overdose - det er ikke straff, det er redning.
Det er bedre og la han få en lang fengselsdom hvor han kan sitte aleine og bortgjemt fra resten av verden, ett sted hvor det er han ene og aleine, uten det spor av oppmerksomhet. Ett liv i ensomhet og isolat, det er en straff som vil svi mer enn en dødsdom.