Så alt for mye som skjer

Ja, nå kjenner jeg at hodet mitt snart bobler over alle bredder - så mye som hender her om dagen..
For det første må jeg innrømme at blogging ikke er noe jeg foretar meg hver dag, men nå er det uforskammet lenge siden, jeg laget bloggen - skrev ett innlegg og så... STOPP!
Årsak? Pc'en er igjen på sykehuset for operasjon, for ørtende gang siden den var ny, jeg er så lei av å ha en pc som ikke funker og som aldri er hjemme pågrunn av reperasjon. Så nå sitter jeg på biblioteket og låner en pc - hurra!

Siden sist så har min kjære hest Chantey kommet vel hjem fra sommerbeite, dessverre horribelt tynn og avmagret, og så skitten at hun var helt seig å ta på. Hun har nå fått en god runde med børsting, og begynner og se mer og mer ut som en hest, oppfeitningskur er også i god gang, og resultatene kommer snikende - heldigvis! Er ikke noe godt å se dyrene ikke ha det helt optimalt..
Men hun har fått en kraftdose ormekur, og hun får mat så det tyter ut ørene på henne så jeg håper hun klarer å få nok vekt så hun ikke sliter med vekten i løpet av vinteren.
Jeg har nok også lært at til neste år så vil jeg sette henne på beite hvor jeg kan følge med på henne selv, og tilleggsfore ved behov - ikke fulltidsbeite hvor andre følger med på henne.

Evita, hunden går alt fint med. Hun missliker høsten like mye som meg, og vil helst ligge på sofaen og sove hele dagen fremfor å ut å gå tur i høststormene som herjer. Men lite med henne om dagen iallefall, hun koser seg og ser bedre ut en noensinne, så herlig å ha funnet løsningen på for hun tåler og fungerer på. Hun begynner også og bli mer og mer voksen i hodet, kjempe godt for meg å slippe alle disse valpe og unghundfaktene hennes ;)

Så er det meg da... Huff er vel stikkordet her!
Ingenting er som jeg forutså før sommeren, jeg hadde planer for høsten og hva som skulle skje da - men det har jo ikke gått som planlagt.
Jeg er nå inni den uovervinnlige nav-smørja, og det er ikke bare bare - jeg har omtrent ikke noe rettigheter overhodet, og føler meg håpløst misslykket nå, og å finne jobb her i vest er jo som å skyte i blinde.
Og trøttheten henger over meg som mørke skyer, jeg orker knapt nok noe som helst og blir sliten av ingenting ..

Så sitter og undrer meg om hva gjør man nå?! Det ordner seg vel helt sikkert på ett vis, selv om jeg ikke helt klarer å se lyset i tunnellen helt enda, alt kommer for en dag - er det ikke det som blir sagt?
Høsten er i anmarsj for full styrke, ute fyker vinden i store vindkast og regnet kommer og går, det er mørkt og det er kaldt. Jeg liker ikke høsten, alt er så mørkt, vått, trist og kaldt - eneste positive må være at det er trivelig å sitte inne med en god bok, en stor kopp te, noe hjemmebakt knask og telysene brennende overalt, det er fint. Jeg er i gang med nye bøker nå, Sagaen om isfolket - så jeg har litt tidsfordriv de neste ukene kan en vel si. Serien er på 47 bøker og jeg er kommet i gang med nr 8 nå, men det er spennende og lese på, og foreløpig har det holdt seg spennende til tross for langstrekkelig historie.

Så er det alt det andre da, det har skjedd mye utforutsett den siste tiden, NAV er barnemat i forhold.
Men ting må ordnes opp i på ett vis, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre - det ble en fin topping på alt annet for å si det slik.
Valg må taes, og det kommer jeg ikke unna, valg som veier så mye - og som jeg ikke synes er rettferdige å ta - det knyter seg i magen og jeg blir kvalm av å tenke på det.
Men jeg tror jeg har kommet til ett svar nå etter mye tenking, jeg er iallefall ganske sikker - samtidig som jeg er så i tvil.
Jeg er ikke veldig religiøs av meg, mildt sagt. Men alikevel.. Gud gi meg styrke - for det trenger jeg nå!

Nei, nå er det nok syting (for mye syting) og jeg må komme meg i stallen  for å gi hestene mat, og ordne for Chantey. Så må man gå tur med hunden, før man igjen graver seg ned i sofaen og lar tankene overfalle meg.

Natten, en tid for tanker

Når man jobber innenfor mitt område så er det ikke uvanlig å måtte jobbe om natten, det kan faktisk sies å være like normalt som at en kontorjobb stort sett utarter seg på dagtid.
Mitt stikkord er helsevesenet... 


Men her sitter jeg da, på jobb, midt på natten, aleine. Men sant skal sies, mørket, stillheten, roen - den er unik, den er fredelig og det er intet mas om å gjøre det ene og det andre. Her er det bare meg og barnet jeg vokter over, og ser til at har det bra, men barnet sover godt og trygt i sin seng, ergo det er bare meg og mørket.

Men etter mange netter med jobb så har jeg etterhvert innsett at natten er en tid hvor man tenker mye, alt fra hva som har skjedd på dagtid, hvilke nyheter media har spredd info om, kanskje har man vanskelige tider selv? Tanker er iallefall det som er felles, innholdet i tankene kan være like forskjellig som havet og ørkenen.

I natt vandrer tankene om masakeren som utspilte seg på Utøya, tankene er selvsagt mange av de samme om igjen, og om igjen.
Men jeg kjenner en person som befant seg midt i dramaet på Utøya, jeg prøver forgjeves å forestille meg hva vedkommede faktisk har opplevd, men det er ikke fysisk mulig og forestille seg. Det er like uvirkelig som når man leser en roman basert på ren og skjær oppfinnsomhet, nettopp for det er så surrealistisk.

Alle de menneskene, unge mennesker som virkelig var engasjerte spirer for fremtiden, barn som knapt hadde fått startet livet, voksne mennesker som var med på å bidra til den yngre generasjon i form av lærdom, samhold og ikke minst trygghet.
Hvordan kan ett eneste menneske forvolde så masse skade mot uskyldige mennesker som prøver å gjøre en forskjell, som gir landet vårt ett fremtidshåp?
Hvordan kan ett menneske bli så sykt som vedkommede, som forvoldte alle disse drapene, jeg vet iallefall en ting! Denne mannen er ikke en gang verdt å nevne med navn, helt ærlig - slike mennesker er virkelig ikke verdt noe.. Selv lopper og amøber har større rett på livet en mennesker som er så tvers igjennom ondskapsfulle.

Men ting er gjort, og menneskeliv er gått tapt i denne tragedien - man kan ikke gjøre noe for å reversere det som allerede er gjort.
Selv tenker jeg at jeg hater ikke denne mannen, for hat avler bare mer hat, og hat kan gjenspeiles i ondskap, det blir bare en ond sirkel som vil gå igjen og igjen og igjen.
Jeg mener det er bedre og lære av det som er skjedd, slik at det kanskje kan forhindres og skje igjen, og det er bedre og ikke gi terroristen den oppmerksomheten han søker.

For oppmerksomhet er noe han ønsker og vil ha, er det ikke da bedre og fryse vedkommede ut av samfunnet? Enn å gi han oppmerksomhet, for det er nettopp det han søker - all oppmerksomhet vil jo tilsi en seier for han..
Det er heller ikke rett og skulle ønske at han skal få dødsstraff. Dødsstraff, har dere noen gang egentlig tenk over hva det innebærer?
Det vil si en rask og lettvind retrett fra denne verden, ved hjelp av henging eller en injeksjon med innsovningsmidler i overdose - det er ikke straff, det er redning.
Det er bedre og la han få en lang fengselsdom hvor han kan sitte aleine og bortgjemt fra resten av verden, ett sted hvor det er han ene og aleine, uten det spor av oppmerksomhet. Ett liv i ensomhet og isolat, det er en straff som vil svi mer enn en dødsdom.